Elektropop er den nye industrirocken

Trent Reznor er på vei tilbake til det poppa og umiddelbare elektrosoundet fra With Teeth etter en The Fragile-aktig instrumentalplate og det teksttunge konseptalbumet Year Zero. Første singel fra neste album ble sluppet på internett i går, gratis tilgjengelig umiddelbart og sendt ut til radio samme dag, og høres ut som del to av singelen Only fra nevnte With Teeth. Veldig catchy, vokalen plassert litt i bakgrunnen i miksen (lyrikk er som kjent ikke Reznors sterke side) og med en liten pianosnutt elegant flettet inn i elektronikken. Resten av albumet leveres 5. mai og kan bli litt av en kraftpakke hvis singelen er representativ.

I need your discipline, I need your help. Ukens lyd er Nine Inch Nails - Discipline.

.

Right where it belongs

I starten av karrieren synes de fleste som utgir noe at det er gøy å bli omtalt og anmeldt, og tenker kanskje at dårlige omtaler også gir oppmerksomhet og betyr at man er regnet med blant de interessante, selv når man ikke treffer. Så går det 20 år, og man blir godt vant med både salgstall og kritikker, og da blir man fort litt grinete når kritikere tillater seg å vende tommelen ned:

Pitchfork gir Nine Inch Nails - Ghosts I-IV karakteren 5.0 av 10, konkluderer med "we're left with pieces of songs, nothing more. If I were one of those early deluxe-pacakge customers, I'd want my $300 back", og kan leses i sin helhet her.
.

Det er ingen nyheter som konkurs-nyheter

Året var 1989, og Nine Inch Nails' debutalbum Pretty Hate Machine ble en uventet suksess på knøttlille og uerfarne TVT Records. Selskapet og grunnlegger Steve Gottlieb taklet oppturen dårlig. I stedet for å gi en uslepen diamant arbeidsro til å videreutvikle talentet, ville de sikre kommersiell suksess, selge mens gothpopen var iskald og ta kreativ kontroll over oppfølgeralbumet. Krangelen varte i mange år og kostet verdifulle krefter. EP-en Broken utgitt noen år senere ble spilt inn i hemmelighet etter at TVT hadde satt utgivelsesstopp inntil videre, og ble et bittert raserianfall av en plate og en musikalsk ekvivalent til å kline til Steve Gottlieb med en golfkølle, laget av en Trent Reznor som trodde karrieren var over. Først i 1992 ble Nine Inch Nails løst fra kontrakten med TVT, og Reznor fikk full kreativ kontroll på egen underlabel hos Interscope Records. To år senere fikk verden industrirockmesterverket The Downward Spiral.

Bookleten til Broken er full av subtile spark mot TVT, og på en skjult bonuscover av Physical (You're So) gneldrer Reznor "eat your heart out, Steve", rettet mot TVT Records-hovedmann Steve Gottlieb. Og med det var fremtidige fiender advart: Hvisker Trent Reznor navnet ditt på begynnelsen av en Adam & The Ants-cover, vet du at du er på toppen av hatlista hans.

I dag fikk den gamle konflikten et endelig utfall når TVT Records, som i nyere tid har hatt navn som Lil Jon og The Polyphonic Spree på artistlista og aldri fikk en storselger på størrelse med Pretty Hate Machine igjen, i dag ble meldt konkurs. Været i Nine Inch Nails-leiren er skadefryd med byger av bittert raseri:

Ukens lyd er Nine Inch Nails - Physical (You're So) (Adam & The Ants cover). Ikke til minne om TVT Records.

.

Sviktet av sine egne

Mens USA er i gang med nominasjonsprosessen foran høstens presidentvalg og radiokanalene her hjemme fortsetter å sparke ut medarbeidere med egne meninger (praktisert en god stund i NRK P3 med Mina Hadjian og Et Norge i krig-redaksjonen, og nå overført til P4), var nyheten som fikk meg til å stoppe opp likevel om utviklingen i musikkbransjen.

1. november gav Saul Williams ut sitt tredje album, produsert av Trent Reznor, gratis på Internett i form av DRM-frie mp3-filer, med mulighet til å betale 5 dollar for å få musikken i høyere kvalitet og støtte artisten i samme slengen. Tanken var at hvis musikken ble gjort tilgjengelig i anstendig format så fort den var produsert ferdig, og lytterne samtidig ble tilbudt en enkel måte å betale for musikken i bytte mot høyere kvalitet på filene, med "no strings attached", ville flere velge å "gjøre det rette". Mange har forsøkt forskjellige måter å hindre kundene sine i å stjele musikken deres, men hvis distribusjonen gjøres fristende og tilgjengelig nok, vil det ikke være nødvendig. Nå er tallene offentliggjort, og konklusjonen er ganske klar: Spådommen slo ikke til.

Saul Williams andre album, utgitt som fysisk CD-plate i 2004, solgte 33 897 kopier. Oppfølgeren ...Niggy Tardust ble lastet ned av 154 449 personer, altså rundt 4,5 ganger så mange som skaffet seg forrige plate. Av alle disse valgte 28 332 lyttere, eller 18,3 prosent, å betale for musikken. Flere enn 4 av 5 lot altså være. Sammenliknet med Radioheads tilsvarende eksperiment, hvor den nye plata In Rainbows ble tilbudt til valgfri pris (riktignok med en stivt priset CD/LP-boks og en vanlig CD-utgivelse noen måneder etter som garanti), betalte rundt 33 prosent ca. 33 kroner hver, men også her ville de fleste ta imot gratis.

Konklusjonen er altså at flertallet ikke ser verdien av musikk i kroner og øre, selv ikke når den tilbys uten begrensninger. I Saul Williams' tilfelle var riktignok markeds- føringsbudsjettet på 0 dollar, og selv når utgifter til studio og båndbredde er betalt, sitter kanskje artisten igjen med større fortjeneste etter 28 332 nedlastninger á 5 dollar, enn han gjorde etter å ha solgt rundt 5 000 mer av sin forrige, konvensjonelt utgitte plate. Men 18,3 er et lavt tall når man tar med i betraktningen at, i mangel på markedsføring, de fleste som lastet ned trolig var fans av Saul Williams eller Trent Reznor fra før. Sviktet av sine egne, altså.

Fordelen er at man når ut til betraktelig flere ved å gi bort musikken gratis, og selv med nye distribusjonsmåter vil kanskje fortsatt pengene ligge hovedsaklig i å holde konserter og selge t-skjorter. Noe som i og for seg er greit nok, siden det gir en belønning til hardtarbeidende band og lokker flere ut på veien for å møte fansen ansikt til ansikt. Men erfaringene fra de første forsøkene på digital distribusjon kunne vært mer oppløftende ved inngangen til nye tider.

Saul Williams - The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust er en uansett god plate fra en artist med meninger som kunne fortjent et enda større (betalende) publikum, og mitt bidrag til å spre ordet er å legge ut en ny smakebit fra albumet. Ukens lyd er U2-coveren Saul Williams - Sunday Bloody Sunday.

.

Get it out, spit it out, break

To av PJ Harveys tre første (og kanskje beste) plater og Joy Divisions samleplate fra 1988, Substance, fant veien fra mitt lokale Platekokeri og en websjappe i Australia til min CD-hylle i dag. Låten som stjal oppmerksomheten var imidlertid ikke fra en av disse platene, men derimot et lekket spor fra Saul Williams' nye album The Inevitable Rise and Liberation of Niggy Tardust. Ukens lyd (en idé "lånt" fra bloggen til Isobel) er Saul Williams - Break (tilgjengelig via denne linken eller i kolonnen til høyre på siden).

Cough it up and spit it out. Get it out.
Break the cycle, break the chain,
break the hurt and break the pain.
All my doubts and all my fears,
break the spell that keeps me here.
Break the cycle, break the chain,
break the whip and break the pain.
Get it out. Spit it out.
Break.

Saul Williams er en spennende rapper kjent for å blande hip hop og poesi, som markerte seg med sitt selvtitulerte album fra 2004 og fra 2005 ble kjent med Trent Reznor som support for Nine Inch Nails. Siden da har de to brukt mange timer sammen på hotellrom og i studioer verden over for å samarbeide om Williams' tredje album, som er produsert av Trent Reznor. Etter nesten to års arbeid er albumet ferdig og tilbys gratis via Saul Williams' hjemmeside, eller for $5 for lyttere som vil ha filene i høy kvalitet og støtte artisten samtidig.

.